Hvor er sola blitt av?

Snøen kryper stadig lenger nedfjellsia her og nå er det ugjennkallelig vinter. Piggdekka er på og varme klær er tatt ut av esker og skap. Vi kan ikke lenger si, slik vi gjorde i Peru:"neimen, det er sol i dag og"!!!
Været i Nord-Norge er et samtaleemne for seg, det er alltid noe nytt, alltid en variasjon, nesten alltid litt dramatikk...her kan biler rulle og tak flakse..vel og merke når fallvindene tar tak. Nå har regn og vind herja her i september og oktober, god-dagan kan vi telle på ei hånd...javel da, litt over ei hånd.
Er det rart at vi i disse tider savner litt varmere himmelstrøk?

HJEMKOMST OG TANKER....

Det er rart å sitte i stua si å tenke at dette er ikke stua mi....for den er i Peru!!!
Og når naboene titter inn så er det mer naturlig å si : "bienvenido, quieres un cafesito"?
----Joda, vi er jo hjemme...på et vis, men det blir også litt sånn, hvor er hjemme egentlig? For etter å ha bodd noen år i Peru så er det klart det har satt spor i oss og Peru er blitt landet "vårt", der har vi vennene våre og huset "vårt", der er menighetene vi har jobba i og menneskene vi har jobba sammen med.....der har livet vårt vært...-VÆRT; i fortid.
Men nå er vi "hjemme" på Berg igjen, eller Smalåsen som det heter der huset vårt ligger. Vi ser nyheter fra Peru og får nesten tårer i øynene! Var det noen som sa : sentimentalt???
Jo, det er det, vi blir litt sentimentale og Peru får en sånn glorie, dere vet. Og jeg tror det er fordi vi rett og slett er blitt så gla` i landet og folket at det overskygger realitetene i landet.
Og vi vet at dette ville vi ikke ha unnvært for noe! Det har gjort noe med oss!
Og her sitter vi da....ser og hører ord på nyhetene som: ekstremkulde i Peru, over 250 barn døde som følge av kulden, -det er så LANGT BORTE, samtidig så NÆRT.
Det er vel der vi er, --: langt borte, men nært, -en tilstand.....
Godnatt og godmorgen!

FAGERT ER LANDET DER NORD...

Ja det er ikke det at det landet vi bor i ikke er fagert, for det er også et fagert land! Men å komme fra et land der vi feirer friheten og grunnloven med tog, musikk og leik og takk; det er det ikke mange andre land som kan skilte med. 

I år var toget i Juliaca lenger enn året før, og i denne høyden (3850 moh) kan man bli andpusten etter noen runder på skolegården. 

Magnus og David holdt talen, og den hadde de ingredienser en tale skal ha på en sånn dag. De to herrene så forresten ut til å like seg på talerstolen, de satte tilhørerne på en aldri så liten prøve til slutt; med en Quiz over hvorfor dagen ble feira! Er det kommende lærerspirer, mon tro?

Foreldre og lærere sto andektig lyttende.

Hvem tipper riktig her? Her var nok mange håpefulle...premien var nemlig bollen med hele dens innhold, ca 3 kg sjokolade!

Konkurransene var igang.

Sekkeløp er gøy, det fant Johannes og Elisabeth ut, det ble en del runder etter hvert.

De som var sammen med oss denne dagen hadde nok ikke feira noen nasjonaldag på denne måten før! Både sekkeløp og potetløp (denne gang med baller ) falt ismak. Noen sprang til og med av seg skoene..uten å nevne hvem!

Helge hadde en tittel å forsvare, -å ha minst mulig slag før spikeren var slått nedi treet. Etter hard omkamp med Sverre gikk han av med seieren. Her er mange med et helt usedvanlig godt konkurranseinstinkt!

 En fantastisk dag med tog og sang, leiker, god mat og samvær. Vi hadde med oss en del Juliaceños, noe som satte en spiss på dagen. Tror de kosa seg like mye med leik og drøs som vi gjorde....

LITT NYTT...

Siden sist har vi hatt 240 års dag, bryllupsfeiring i Crucero, engelskundervisning  på Martin Lutero og diakonitreff. Til helga er det kvinnesamling i Moho, der det ser ut som jeg må melde pass denne gangen, det begynner å bli travelt også mht forestående avslutning av perioden og hjemreise.

Angående Martin Lutero så ser det nå ut for at conveniet (samarbeidsavtalen) er i boks, dvs godkjent også av skolemyndighetene. Men det er enda mange kneiker å forsere...livet er virkelig spennende her!

Så er det alle de som sliter og har tunge dager, de er det mange av også her, da er det godt å ha en å gå til. 

Vi kommer med flere bilder om litt.

Vær med og be for arbeidet!

DER VELSIGNELSE KJØPES....

Fra tidlig morgen den 3.mai kan vi se mennesker vandre fra åsen; Tres del Mayo og videre opp til Cristo Blanco, den store Kristus statuen som står med sine armer utstrakt mot Juliaca by. Det er som en endeløs perlerekke i bevegelse fra kors til kors i kontrast mot den blå himmelen bak.....

-Utover dagen strømmer enda flere mennesker til, det er som sild i tønne å gå oppover langsmed alle salgsbodene. Salgsboder med miniatyr-lekebiler av forskjellig merke, -busser og trailere, falske penger, små hus i papp eller keramikk, kirkebygg, brudepar, froskefigurer (lykkedyr), murstein og trillebårer  mm. ....her kan velsignelser du ønsker kjøpes, MEN de må først velsignes av en trollmann eller "brujo" helst.

-Og under korsene oppover åsen var de, trollmennene, og rundt seg i røyken av røkelse hadde de mer enn nok av de som ville ha velsignelse over hus, biler, penger eller annet de anså som viktig i livet, om et godt liv og overflod. For oss minner dette om MAGI,- de kjøper eksempelvis en bil og velsigner den for så å tenke at de får den eller kanskje at firmaet skal gå bra, -ikke ha ulykker osv. Dette er tanker mennesket har hatt med seg siden den tidlige morgen, ...som lever i aller beste velgående også her i Juliaca. -Og hvem ønsker ikke velsignelse over liv og gjøren? Mange av de som er på Tres del Mayo idag TROR på dette, de har vokst opp med det,  gjennom  generasjoner har det festet seg som en del av livet, noe de bare gjør kanskje, men som er blitt en del av tilværelsen, en tradisjon...det kjenner vi jo til i Norge også. -Vi  gjør kanskje ting uten helt å tenke over hvorfor?!  

Menneskene på Tres del Mayo idag ville med de midler DE hadde be om liv og overflod. De kjenner  ikke Ham som kom  for å gi liv og overflod gratis (Joh. 10,10) ? --

 

 

4 BURSDAGER PÅ EN GANG!

Her er Jon Henrik, Håkon og Silas i første rekke, Knut bak.

Gratulerer med vel overstått gutter!

Ikke hver dag det feires fire bursdager på en gang, men nå har det skjedd! -Riktignok godt forsinka for de fleste, men aldri for seint ....

Silas Hovda 7, Håkon Hamre 10 (jubileum!), Jon Henrik Mulelid 12 og Knut Hamre 14!!!!!

Jengen av norske i Rinconada (Juliaca)  samla seg til fest, masse god mat, kaffedrøs og litt aktivitet for kropp og sjel.

--Men kjekkest var vel gaveutdelingen...!

Og de aller fleste var nok spent på hva som var i den største harde pakken...kunne det være en radiostyrt bil, tro? Håkon var i alle fall spent på det, kunne nesten ikke vente.

Vi lar bildene fortelle resten av historien.

HVORDAN BYGGE EN DIAKONAL KIRKE?

-Det var hovedtemaet på årets diakonisamling i Juliaca, og tema som; hva er diakoni, sorg og lindring, hvordan hjelpe mennesker i forskjellige faser av livet, hvordan lytte/ se ditt medmenneske;- det var nok tema like så viktige for nettopp å bygge en diakonal kirke.

Her kommer diakoner fra landsbygd og by og forskjellene kan være store på hvordan diakoni utøves, hvem diakonen er, med eller uten utdanning....men det er viktig at alle har det samme fundamentet, nemlig at JESUS KRISTUS er vårt forbilde som tjener og at vi har et nært forhold til Ham.

 Hovedanliggende her er å knytte, i sterkere grad enn før, diakonien til kirka og hva kirka skal stå for.  Skriften, forkynnelsen, nådemidlene og kirken som et levende fellesskap som bygger på Guds ord som basis for diakonien. Kirken skal være en motkultur og gi nye signal inn i samfunnet. Der har vi nok en lang vei å gå.

Det brukes mange flotte ord og vendinger, og diakonen fra Caminaca eller Corpa....(steder ute på høgsletta) som knapt har lært spansk, langt mindre har lært å lese...og som er kvinne, som har lite eller ingen tro på seg selv, hva kan hun gjøre? -I sin kirke, blant sine medvandrere, blant sine naboer? 

JO, vi skal oppmuntre, gå sammen med, vise veg slik at hun - og han, skal se og skjønne med hjertet det budskapet Jesus har gitt oss; at vi er elsket og utvalgt! At vi er dyrekjøpt, tegnet i Guds mektige hånd før vi ble lagt i vår mors liv! At vi har en verdi, at vi er spesielle og viktige i den sammenhengen Gud har satt oss.- Så spesielle at Jesus gav sitt liv for oss! - At: om vi mangler utdanning (profecion), ikke kan lese... så kan vi høre og gjøre -så er vi "profecionales nok" for Gud til å gå det gode ærend, til å tjene vår bror og søster med de nådegaver vi har, med den vi ER. 

Diakonen fra Caminaca sa det slik: -"Jeg kan ikke lese, jeg taler bare quetchua, men jeg hører hva Ordet sier om meg, jeg har fått et nytt håp, og jeg vil tjene Ham som elsket meg først! 

Det er det som er diakoni!

Jose Mainita, nasjonal koordinator, holdt innlegg om Boka til Alf Oftestad: "Hvordan bygge en diakonal kirke"?

Det var en del å prate om i pausene, men det var nok ikke bare diakoni det dreide seg om...

Årets deltagere samla på plena utenfor bibelskolen Clet i Juliaca.

Her var diakoner fra Cusco, Juliaca, Arequipa og Islay sone. ( Fra Altiplano og ned til kysten).

Fotograf: Angel

Håkon 10 år

For nøyaktig 10 år sia(dvs den. 22 april)  ble det født en gutt tidlig på morgenen, og travelt hadde han det, navnet er Håkon. Minst like travelt har han det nå, alltid på farta.

Vi sender masse hilsner ned til Arequipa der han for tida oppholder seg sammen med DNS og besøk fra DNS Bolivia.

Heia Håkon og Hurra for deg!

Hilsen fra Johannes, mamma og pappa i Juliaca.

PÅSKA 2009

Den glade flokk! (minus fotografen) . Denne påsken blir den siste vi feirer her i Peru denne gangen, etter tre år setter vi snart kursen hjem til Norge, med blandede følelser fordi vi har trivdes så godt. Men enda en tur ble det med fam. Mulelid og besøk fra Norge ,først til Macusani og ned til Ollachea og så opp til Crucero der vi feira 1.påskedag sammen med vennene der inne. Det har blitt en uforglemmelig opplevelse for oss, og noen av inntrykkene får vi dele litt seinere. Det viktigste var allikevel enda en gang å få feire påske og Jesu oppstandelse med los hermanos her oppe i fjellene.

Bildet under taler for seg selv, det er ikke mye her som ikke er oppdyrket!

Så må det også få bli slik at vi får dyrke og så Ordet om det glade budskapet slik at ingen del av verden står tilbake.

Denne flokken møtte oss, staselige og stolte.

Hva gjør vi når eneste brua er blokkert av en stor stein?- Jo som i gamle dager (da vegene var meget dårlige) vi krysser elva med bil. Med tunga rett i munnen og gassen i bånn....

Veien ned til Ollachea er en del av den nye Transoceanico-veien som skal gå til Brasil, et veistykke som nok koster flesk og litt til.  Enkelte partier minner oss om Vestlandsveier, smale, rasfarlige partier. Standarden forøvrig var/er meget bra!  

Her er Ollachea, betyr visstnok kjele med lusegg..uten sammenligning forøvrig. Her skulle vi tilbringe en natt på et heller sparsomt hotell, vi skulle spise mat på en restaurant som var eid av et hyggelig par fra Juliaca, de bor ikke langt fra oss....og her skulle vi bade i det som vel kan sies å være byens badekar, noen varme kilder like før vi kjørte inn i Ollachea. 

 Fra Katedralen i Ollachea, her var det pyntet til påskefeiring og noen glade, blåkledte jenter ventet på dirigenten sin, de skulle ha korøving. Legg merke til de syv flamme-plakatene som henger over alteret, der står det f.v. :Frykt for Gud, Rådgiver, Intelligens, Barmhjertig, Kraft, Sannhet og Kjennskap/Innsikt. Nederst:

JESUS LEVER!

SPRING, SPRING og møt Jesus! Han er oppstått, Han lever idag! 

MOHO-TUR FØR PÅSKE

Nå er det veldig lenge sia vi har blogget ...vi skylder på tida! Men her er vi igjen med noen små glimt fra en tur vi hadde før påska. 13 mennesker stuet sammen som sild i tønne er ikke å forakte når humøret er godt!Vi hadde satt oss fore å ta en tur innover til Moho med fam. Mulelid og besøk fra Norge, Helges søskenbarn Aslag samt han Ola. 

Det er arti å finne slike innretninger (se bildet under) langt inne på bygda, det sier oss at utviklinga skjer sakte men sikkert over alt. Sjøl så jeg for meg disse damenene, dere vet, som satt og tyvlytta....men det var kanskje et norskt fenomen!?

Flott  og frodig landskap.

Etter å ha kjørt lenger enn langt mente barna at det var på tide med en rast. Fornuftig nok.  Det ble hektisk aktivitet rundt leirbålet da det ikke ville ta fyr! Forresten en grei måte å holde varmen på samt å observere samarbeidet!

Endelig såpass varme at vi kan få spist pølsene også!

Etter strevet med pølsene traff vi  noen bygdefolk som var på veg hjem etter klesvask, de kunne fortelle at det like borti  høgget var varme kilder.

ENDELIG!!! -MOHO, "EL JARDIN DEL ALTIPLANO" (Altiplanos hage) . Typisk for Moho er rosene og ved nesten hvert eneste hus vokser det roser og andre blomster.   -Snart går vi inn i påsken, en storslagen feiring her til lands, da skal helgener og Kristusfigurer ut i gatene og det er prosesjoner. --Oppi fjellen ser vi røyken av offerbål til fjellgudene, det er også en del av livet her oppe....