DUGNAD ER OPPLEVELSE!

Denne helga ble det tur ned til kysten igjen, for å delta på dugnad på Miramar, ferieplassen vår. Første pulje dro ned fredags-morgen og praten gikk livlig i bilen. Vel nede møtte Inger Johanne oss med eplekake og kaffe, mye motivering i slikt man putter i magen egentlig.... Etterpå var det maling, skraping, pussing og vasking det gikk i, enkelte utbrudd ble det da edderkoppene begynte å titte fram fra sine kroker! Huttetu så ekle disse krypene er, det vekket minner fra forgående år da jeg plutselig hadde en på skulderen, en stor en. Jeg skal ikke komme nærmere inn på reaksjonene da, men høylydte var de. En annen ting er at man aldri kjenner seg helt alene om å være redd for disse edderkoppene! -Så får det være en mager trøst.

Andre pulje dugnadsfolk dukka opp utpå ettermiddagen fredag, og da ble det fart på sakene. Rart med det, det er morsomt å arbeide når man er mange og ting går unna og resultatene viser seg litt etter litt! Og så er folk i godt humør og sprer litt av seg sjøl innimellom slaga. Det var sang, historier, prat og latter....kaffe var det nesten ikke tid til. Og så var det drømming om et sted i solen med hvite og blå farger.....nye gardiner....uten å hentyde mer. 

Litt dramatikk ble det også da Fidel, vaktmesteren, kom inn fra mørket og fortalte at det var aktivitet nede på leirplassen!!!(den ligger på stranda ikke langt fra Miramar). Det var en nabo som hadde hørt lyder og lurte på om det kunne være tyver!? Da ble det liv i gutta! Her øynet de "action", og borte var de ! (Merkelig...det var ingen som spurte om noen av oss damene ville bli med...!!!)

Noe slukøret kom de tilbake...de hadde ikke fått tak i tyvene, men et vanntårn var ødelagt...på leit etter jern. Gutta hadde imidlertid med seg brekkjernet og en caps som bevis på hva som hadde vært på gang....kanskje mer jern i det brekkjernet enn det de fikk med seg? Hva vet jeg. I alle fall, her trenger vi ikke TV for å få litt action! Like utafor stuedøra skjer det, tenk litt på det.

Siste dagen kom det en delegasjon fra Arequipa som skulle gi oss et måltid vi seint skal glemme!RØMMEGRØT OG SPEKEMAT M/FLATBRØD! Ja, Inger Johanne hadde visstnok også et ord med i laget der, men takk Margaret med mor. Å sitte ved Stillehavet med rømmegrøt, det er ikke hver dag vi gjør det. Så det ble en opplevelse av de sjeldne og en prikk over i`en, for å si det sånn.

TAKK til alle dere som deltok med dere selv, dere er en dugelig dugnadsjeng, alle som en!

HAMREGUTAN

Her er vi, Johannes, Håkon, Magnus og Knut. (og så har Sander Mulelid blitt med for å gjøre det litt mer spennende)

Vi tenkte at en liten presentasjon kunne være på sin plass, slik at i alle fall slekt og venner kan se hvordan vi ser ut nå! Som dere ser beveger vi oss i terrenget...både rundt Juliaca og eksempelvis Cusco...og ikke å forglemme rundt kamera.

Vi venter akkurat nå på regntia, det ska bli arti å gå i regnet igjen, det er lenge sia nå. Her oppe er vi sammen med skolekameratene nesten hele tia, sparker fotball, sykler, leiker med lego, leser, tuller, ser litt på TV og er på data. Ja, og så har vi nettopp starta klubb med hemmelig kode! Det er Olav og Veronika Tjelle som styrer med oss, og det klarer de bra! Vi har det egentlig veldig bra!

....Johannes må vi ikke glemme, han er med på mye han og, ugang blant anna!

Så kan dere følge med videre, kanskje dukker vi opp igjen med nytt om hva vi gjør her.

MIGUEL

Dette er en mann verdt å merke seg. Første gang vi traff Miguel var i fuglereservatet som ligger mellom Mejia og Boqueron (Sør-Peru). Han førte oss gjennom høyt gress og varme sandbanker inn i reservatet, fortalte og viste. Det vi ikke visste da, var at Miguel var alvorlig syk. Han vanka litt i kirka i Mejia, men var nok mer opptatt av politikk og det og en gang bli "alcalde", ordfører.  

Han har en reservemor som heter Damiana, en av drivkreftene i kirka i Mejia, hos henne har det alltid vært godt å ha et tilholdssted, og der var det ungdom på hans egen alder også.

Så har tiden gått, og alle disse driftige menneskene  rundt ham har tydeligvis gjort inntrykk, --bare ved å være der for ham. Etterhvert ble det mer søken til kirka...kanskje også mer søken etter noe å lene seg mot? -For Miguel fikk konstatert kreft i det ene beinet...og han måtte amputere det ca. midt på leggen. Et hardt slag for en ung mann med masse drømmer for framtia! 

Forrige søndag fikk jeg være med som "madrina" (forbeder i denne sammenhengen) for Miguel da han og Bruno meldte seg inn som medlemmer i kirka i Mejia. Det var en stor dag for oss alle, og vi som kjenner historien til Miguel var nok litt ekstra grepet denne dagen.

Nå er Miguel en del av fellesskapet i Mejia, han har noen rundt seg som ser og bryr seg, han er en del av en stor ungdomsflokk og han har et nytt håp. 

Miguel er på veg.

 

MOLLENDO NESTE...

Forrige fredag kom jeg til Mollendo og Inger Johanne sammen med familien min og Karin Eiken, vi hadde hatt en stopp i Arequipa der sistnevnte diska opp med rørt jordbærsyltetøy og vafler! Gjett om det var godt etter en fire timers kjøretur fra Juliaca!!!

Målet var ei diakonisamling i Mollendo, der tre tema var satt opp; Hva sier Bibelen om diakoni?, Hva er diakoni i praksis? og; Hvordan utøve diakonien? 

Det er godt å høre på våre nasjonale medarbeidere, som etterhvert har opparbeidet seg en anseelig bibelkunnskap og praktisk kunnskap om emnet. Spesielt vil jeg nevne Yolanda, som er en god sjelesørger, og som også har sett hva diakonien dreier seg om og som evner å formidle denne kunnskapen slik at tilhørerne holder seg våkne i rekkene!!! --Alle kjenner seg igjen i det Yolanda formidler. 

Jova, fra menigheten Mi Peru, er nyvalgt sonediakon i Arequipa, og dette er også ei dame man lytter til. Jeg gleder meg til å se hva hun kan utrette sammen med de andre diakonene i Arequipa sone framover! 

Diakoni er kirkas utstrakte arm, -ordet praktisert. Kirka er oss, og vi er her for de som trenger oss.