Et bilde av alle de flotte elevene og lærerne må vi ha med i bloggen.
I år er de fleste lærerne "nye", bare Margaret er med fra før. Og nå er vi allerede godt igang med et nytt skoleår, med elever fra 1. klasse tom 8.klasse. Av denne jengen er 4 lærere og 12 elever i Juliaca, så dette blir et år med masse liv oppe på fjellplatået.
Livet her i Juliaca er fylt av kontraster, kanskje spesielt for en utlending som ser livet her med andre briller!(?)
Denne uka starta med begravelsen til Maria, hun døde på søndag; av kreft. Jeg skulle ha besøkt henne, men rakk det ikke....det var mange tanker som kvernet i hodet den dagen. -Kanskje litt bebreidelse fordi jeg ikke kom meg dit på et tidligere tidspunkt?!
Det var mange som hadde funnet veien til gravplassen denne dagen, venner av barna til Maria, familie og naboer, kirkemedlemmer......og det var mange som ville si litt om denne damen, Maria, som jeg aldri rakk å bli kjent med.
Hun hadde tydeligvis gjort inntrykk, ikke bare på familien sin, men også ute i nabolaget. Jeg spekulerte litt på hva som hadde gjort slikt inntrykk.....og fant etter å ha hørt alt som ble sagt, at det var troen hennes og en sterk personlighet og varme. Søsteren hennes sa det slik: "hun var som en mor for meg". En av svigersønnene sa, "at hadde det ikke vært for svigermor så hadde jeg sitti over flaska enda"!
Som eneste utlending blant alle disse menneskene denne dagen hadde jeg ikke en følelse av avstand som man kanskje kunne forvente, men sorgen knyttet sammen med helt umerkelige bånd på tross av forskjellige "kulturer".
Helga 1. og 2. august var det kvinnesamling på bibelskolen Clet i Juliaca. 35-40 damer, dertil noen avkom ;var samla til oppbyggelse og litt fri fra det daglige. Det er alltid like godt og treffes slik, også for oss norske. Alle trenger vi fellesskap og kanskje nye tanker å "tygge" på. Her delte misjonærer og nasjonale på undervisningsoppgavene, og vi kunne kjenne at det vi ikke helt får til sjøl, det ordner Herren selv med slik at det blir godt. --Ja, ja...det var noen kaker som ikke helt ble slik de skulle, og å sette de på Herrens dreiebenk ble også vanskelig. Men det lærte oss at det som blir mislykket, det kan tas opp igjen, alt fra ei mislykka sjokoladekake til et mislykka liv. Mht et mislykka liv så er det et ordtak som sier at: "det gjelder ikke hvor mange ganger du faller,men hvor mange ganger du reiser deg opp igjen"...det er mye sant i de orda, og sammen med Jesus får de en dypere betydning.
Denne helga ble også preget av vitnesbyrd og spørsmål, --"kan jeg vitne som ikke har utdannelse? --"jeg har gått på skole i noen få år, kan nesten ikke lese...jeg kjenner meg så uverdig"--"jeg har studert litt,men har ikke frimodighet..."---osv. Så mye lav selvvfølelse....
Men konklusjonen ble: at i Jesus er vi profesjonelle nok, det er i ham vi lever og er til og det er i ham vi har vår verdi, i ham kan vi frimodig vitne og dele ordet på det nivå vi er. Det var en misjonær som gikk fra dette kvinnestevnet med en liten bønn inni seg: Om at disse kvinnene må reise seg og kjenne seg verdsatt som det de er, med alle feil, og se litt etter hvert at det var EN som kom for å befri de som var fanget.
Og så var vi her da, det har vi vært noen måneder allerede, og vi trives. Guttene, Knut (13), Magnus (10, men snart 11) og Håkon (9), har fått sykler. Det gjorde hverdagen adskillig lysere og mer utfordrende! Slik gutter liker det!
Lille Johannes (3,5) derimot må nok vente litt på sykkel, men han aktiviserer seg på andre måter. Og nå har han fått nye venner også, Elisabeth (2) og Solveig (3)....jada, jenter sjølsagt. Vi har en liten conquistador i huset. Og en til bor like borti gata her og er så norsk som bare det.
To nye familier har kommet til samt en enestående, dette har vi gleda oss til lenge.
Nå skal vi prøve å bli litt flinkere til å gi litt hverdagsinntrykk herfra; både familie-glimt og fra det arbeidet vi driver med her oppe i høyden....så vær enda litt tolmodige med oss, i alle fall nå er vi på nett.
På sensommeren 30. juli 2006 var det hektisk aktivitet natta gjennom i huset på Smalåsen, det ble vaska og flytta ut ting og tang. Oppe på loftet lå fire gutter og sov, kanskje drømte de om alt som lå foran, hva vet vi. Utenfor tusla katta vår, han været nok at noe var på gang. Vi skulle reise til Peru, landet som lå der, halve jordkloden fra Norge! Vi var utrolig spente, hva ventet oss? Ville vi trives? Det var så mange spørsmål.... og foran oss lå en lang tur med buss til Grong og videre til Verdal med tog, der skulle vi si hadet til bestemor, tanter og onkler og venner. 6 store kofferter var reisefølge, tunge som elefanter. Vi tok fly fra Værnes til Shipool i Holland, videre til Bonaire, Lima og Arequipa. Vi trodde vi skulle bo i Arequipa hele perioden vår, men det ble 2 år og så flytta vi opp til Juliaca i Puno fylke, 3850 moh., og her skal vi være til vi reiser hjem igjen. Et oppbrudd med vennene i Arequipa ble det, men oppe i høyden var det nye bekjentskaper som venta på oss. Og: veiene er jo mye bedre nå enn for 16 år sia da vi var her for første gang, så nå går turen til eller fra Arequipa på ca 4 timer. Før var det ei hel dagsreise, nesten utenkelig i dag.
