Lørdag 13/12, klokka 01 starta en jeng forventningsfulle og mer eller mindre søvndrukne nordmenn ( 10 stk) på det som kanskje blir deres livs fjellbestigning!!? Chachani (6075 moh) i Arequipa var målet og håpet om å komme til topps var stort og brennende...Sammen med to guider, Johan og Juan, skulle vi sette hverandre på prøve. Her er Johan til venstre.
Vi starta oppstigningen (900 høydemeter) i nydelig grålysning kl. 04.30 og det gikk i sakte fart oppover! Her måtte vi spare på kreftene...skulle vi til topps. Det var godt de fleste av oss hadde høydetrening fra før, det skulle komme godt med. Selv om vi starta på ca 5175 moh så er de resterende 900 meter harde nok i den tynne fjelllufta.
Første pust i bakken....Knut, Sverre Hovda, Marianne Høgsås, Brith Jorunn Hovda, Olav Tjelle og Johan.
Knut, Helge og undertegnede med toppen i bakgrunnen! APROPOS! Rart hva et kosteskaft kan brukes til.....her som staver! Siste i utstyr!
Løypa ble hardere og brattere etter hvert, og mange tanker surra og gikk hos de fleste,- klarer jeg neste forsering? Blir jeg dårlig, -holder kreftene...? - Og så denne hodepinen som plutselig kan komme.
Knut i en pause oppi bratteste ura, ca 5900 meter oppe...pappan måtte ta pause lenger nede og her var det at Knut satte seg til å vente på oss andre som gikk videre.
VI KLARTE DET, JENTER!
Her kommer de virkelige heltene våre opp, Tine og Olav, som bare har vært her noen dager og som ikke er avklimatisert engang...men som klarer det! Dette er stort. GRATTIS, DERE!
Himmelturen er snart over...nå venter "nedturen".
Vi kom alle ned, -noen stive og støle, noen kvalme, noen med hodepine, noen med en blanding av alt kanskje...og noen kom ned uten videre men. MEN: vi klarte det!
Oppturen gikk unna på ca 6 timer og det får vi si er bra, guiden var i alle fall imponert. Nedturen gikk heldigvis noe raskere...
Farvel Chachani, for denne gang...det blir vel ei stund til vi klatrer opp igjen!
Et vakkert syn er du der vi kjører tilbake til Juliaca for å gjøre de siste forberedelser til jul.
Sundag med flaggheis på torget eller plazaen er populært fenomen her i Peru. Ofte går dette ærefulle oppdraget på omgang mellom lag og grupper, slik at flest mogleg kan få del i offentleg fokus, og takketaler for heiderleg innsats. Sist sundag(23/11) fekk eg (Helge) ta del i denne tradisjonen, denne gongen i landsbyen Pomauca, litt aust for Moho, på aust-sida av Titicacasjøen.Det var den lokale kyrkja av IEL-P (Iglesia Evangelica Luterana en Peru) som var i søkelyset, sjølv var eg berre besøkande, saman med nokre musikalske ungdomar frå Juliaca.
Det var ikkje så mange deltakande utover kyrkja sine folk. Årsaken var at lengre oppe i byen, foregjekk bryllupsfeiring. Så å seie heile den frammøtte flokken gjekk fram for å delta i sangkoret, Gregorio deltok med tale utfrå Salme 119; "Ditt ord er ei lykt for min fot og eit lys på min stig" Sjølv forsto eg mindre, eg kjem snart tilkort med aymara men nok til å kjenne meg heime. Vi er syskjen i Herren slik det og vart fremma av vitnesbyrd til ei søster, uansett hudfarge, nasjonalitet eller andre forskjellar. Same flokken gjennomførte deretter ein velorganisert "forbimarsj" med flagg, rett framom autoritetspersonene i Pomauca, strategisk plassert på raude plaststolar. Etterpå vart alle invitert til matøkt, - kyrkja i Pomauca sto bak. 
